En urkraft fra de dype skoger.

 

 

De første ukene på partikontoret fløy av sted. Våren er alltid en travel tid for organisasjonene. Det er mye som må gjøres unna før sommerferien setter inn med noen ukers politisk dvale.

En av de begivenheter jeg husker best, var avdukningen av minnemerket over Ole Andersen Kiste. Hans etterfølger, Arth.J.Olsen, satte kort tid etter Kistes død i gang en innsamling i fagforeningene for å finansiere minnestøtten med et relieff av billedhuggeren Carl E.Paulsen. Kiste var omfattet med stor respekt og varme følelser i vide kretser, og pengene kom fort inn.

Bautaen ble reist på Siljan kirkegård, hvor Kistes urne var bisatt. Vi hadde satt opp en buss fra Tønsberg, og var en stor forsamling av fagforeningsfolk da vi lørdag den 17. juni 1950 tok av sted for å delta i avdukningen av minnesmerket. Mange bygdefolk var også møtt fram for å hedre en av sine største sønner. Det var på denne tiden fortsatt mange hundre skogsarbeidere ansatt hos Treschow, stort sett bosatt i kommunene Siljan, Lardal og Hedrum. Etter avdukningen var vi samlet på Solvika kafe, hvor det var bevertning og taler. Ikke minst gikk samtalen om Kistes sykdom og siste tid. Han ble syk våren 1949. Det var beinkreft. Valgdagen 10.oktober var han enda sterk nok til å avgi sin stemme, men det var da tydelig at det var en dødsmerket mann som stavret seg fra drosjebilen og fram til avlukkene i stemmelokalet.

Kiste lå en tid på sykehuset, og her skjedde det en rørende forsoning. Hans svorne arvefiende, godseier Treschow, kom på besøk. Gjennom tiår hadde de to stått mot hverandre under beiharde forhandlinger, i streikesituasjoner og i bitre avisinnlegg. Nå fikk de en sjanse til å ta hverandre i handa og takke for real kamp. Kiste var glad og rørt over dette.

Disse tankene løp gjennom hodet på meg, der jeg satt over kaffekoppen på Solvika kafe og hørte summet av samtaler om skogskjempen. Jeg minne mitt første møte med Kiste. Det foregikk i min egen hjembygd. Det var tillyst møte på Arnadal kristelige ungdomslokale tirsdag 4.september 1945 for å danne en skog-og landarbeiderforening i bygda. Jeg var korrespondent for Vestfold Arbeiderblad i Arnadal, Skjee og Stokke, og gikk på møtet for å skrive et referat.

Det var 9-10 til stede i salen. Pedellen hadde ikke begynt å fyre ennå, og vi satt der og hutret og frøs den obligatoriske halvtimen før møtet kunne åpne. Da kom kveldens foredragsholder. En svær, ruvende kar med en god tobakkbuss under overleppen. Det var Ole Andersen Kiste. Han klarte å varme oss opp. På et språk som var en underlig blanding av østlandske dialekter preket han skogsarbeidernes, sultens og solidaritetens evangelium. Kiste var formann og forretningsfører i Vestfold Faglige Samorganisasjon.

Jeg ble i 1948 valgt inn i samorganisasjonens styre, og kom på god talefot med Kiste. Han hadde i utpreget grad det som i moderne talespråk kalles karisma – en kraftig personlig utstråling. Ja, det var til tider en nesten demonisk påvirkningskraft i hans skarpe øyne, ruvende skikkelse og suggererende taler.

Kiste kunne si pioner når han talte om pionerer, og han kunne lovprise ”subbestriene” når han snakket om subsidienes betydning for stabiliseringslinjen, uten at noen trakk på smilebåndet. Det gikk mange historier om Kistes ville ungdomstid. Han var en kjempe og beryktet slåssbikkje. Han kunne komme til danselokalet med hest og vogn - dra ut bolten av slira, og rydde lokalet før han dro igjen. Han kom på et anlegg i klammeri med en formann og ble sagt opp. Før han dro fra anlegget, la han seg på lur et egnet sted, og etter mer en ett døgn passeret formannen stedet. Kiste slo ham helseløs for noen uker.

Men så skjer det en omvendelse med Kiste. Ikke religiøs, men politisk og faglig. Det hang kanske sammen med at han giftet seg. I hvert fall ble han en av pionerene i striden for skogarbeidernes kår og rett til å organisere seg. Han var født i Lardal i 1891 i Vestfold, en nabobygd til Siljan, en kommune hvor godseier Treschow eide 90 prosent av arealet.

 

 

Siljan-konflikten brøt ut i 1926 og ble både langvarig og dramatisk. Hele befolkningen stod på skogsarbeidernes side. Under en av de mest opphetede episoder under konflikten fikk Kiste vite at noen av de organiserte hadde plassert fenghetter og dynamitt under asken på stedet hvor streikebryterne tente opp sitt kaffebål. Her var det snakk om liv, og en straffbar handling som kunne ødelegge skogsarbeidernes sak for årtier. Kiste rakk å få fjernet fenghettene og dynamitten før streikebryterne holdet rast. Men på hjemveien ble han arrestert. Av lensmannen som kom kjørende, og var ute etter å forhøre streikelederen- Kiste ble med et stykke, mens tankene febrilsk søkte utvei. Å bli arrestert med fenghetter og dynamitt på seg, kunne få de mest alvorlige følger. Etter en stund bad Kiste lensmannen om å stanse hestes. Nå går jeg av sa han. Lensmannen kjente til Kistes kjempekrefter, og kunne ikke si annet enn at han måtte bli med til arresten. Kiste steg imidlertid av vognen og forsvant inn i skogen. -Du må tro jeg ikke var sein om å kvitte meg med sprengstoffet, sa han.

            Ole Andersen var født 28.oktober 1891 i Lardal, og flyttet tidlig til Kiste i Siljan. Han var småbruker, anleggsarbeider og skogsarbeider, og en av første som tok opp organisasjons-tanken blant skogsarbeiderne. Han ble formann og sekretær i skogsarbeiderforeningen i Siljan, og senere formann i Nedre Lågen Distriktssammenslutning, som han fikk opprettet for å få samordnet skogsarbeidernes tariffkrav overfor godseier Treschow. Siljankonflikten endte med nederlag, men Kiste ble landskjent under konflikten.

            Norsk Skog-og Landarbeiderforbund ble stiftet i 1927, og på landsmøtet i 1931 ble Kiste valgt til nestformann og sekretær i forbundet. Allerede to år etter ble han suspendert på grunn av en intern strid i forbundet, hvor Kiste og en revisor beskyldte forbundsstyret for å ha drevet fusk under opptellingen av stemmene om et tarifforslag som innebar et nedslag på fem prosent. Kiste var lenge medlem av Arbeiderpartiet, og satt som formannskapsmedlem og kommunestyremedlem i Siljan i flere år. I tidsrommet 1923 til 1928 var han medlem av kommunistpartiet, og den strid han var oppe i var sterkt preget av kampen mellom Arbeiderpartiet og det nystartede NKP, som kom i gang etter splittelsen i 1923. Etter en tid i Osle, flyttet Kiste til Tønsberg, hvor han en tid drev bokhandel for Tiden Norsk Forlag, og andre utgivere av arbeiderlitteratur.

            Kåre Holt har i sin bok ”Sannferdig beretning om mitt liv som løgner” gitt en fornøyelig skildring av sitt møte med Ole Andersen Kiste. Jeg tillater meg å gjengi litt av det inntrykk han gjorde i stasjonsbygningen på Fossan i Våle, hvor Kåre Holt bodde, og ble oppsøkt av Kiste: ”Mor, som ikke kjente Ole Andersen Kiste av navn, hvisket til meg - er”e en av dem prekræne? –Jo, preker har han alltid vært, men med et helt annet evangelium enn det hellige. Han hadde vandret fra ett parti til et annet – alle på venstresida i norsk politikk, i de åra da arbeiderbevegelsen sprakk. Han ble hivd ut på ett sted og krøp inn på et annet, for straks å aksle seg til en førende plass på grunn av sin dyktighet. Han syklet over halve Østlandet, alltid med skauhoggerens beste som sitt mål, sov i uthus når menneskene i framhusene ikke ville ta imot. En uredd fyr. Med elgens rå kraft i musklene og ei brystkasse som kunne blåse malingen av veggene i Folkets Hus når han samlet seg til sluttappell.”

            Det var ikke mye kraft igjen siste gangen jeg besøkte Kiste i hans hjem i Hertug Guttormsgate i Tønsberg. Det første han sa var at han denne dagen ikke hadde klart å barbere seg selv. Han var radmager og helt gul i ansiktet. Ribbenene knakk når han snudde seg i sengen.

Men i dag er det kjempen og ildsjelen jeg minnes.

Et av de mennesker som har gjort sterkest inntrykk på meg

 

                                                                                                                        Alf Skåum

(Upublisert manus, Vestfold fylkes arkiv)

 

  • Treff: 2791