Om Siljans plass i historia v/ Rolf Jørn Karlsen

Vi eier skogene

FOREDRAG PÅ ØVERBØSTUA

ARR.: SILJAN HISTORIELAG 18. NOVEMBER 2004


Rolf Jørn Karlsen

 

Mål. Skape mer interesse om Siljans plass i historien og utviklingen av velferden, og arbeids-og levestandarden for husmenn, skogs- og fløtingsarbeidere i Norge.

Boligforhold på landsbygda - En undersøkelse fra 1921 noen beskrivelser fra denne undersøkelsen:

Rommenes størrelse i forhold til tallet av beboere var bortimot 15 kvadratmeter for hvert individ, men i en del hus, under 10 og i enkelte hus under 5 kvadratmeter. Adkomsten var ofte vanskelig. En gangsti, en kjærreveg gjennom skog og ulende eller oppover bratte åser. Ikke alle hadde en gang utedo. Sølevannet ble slått ut ved trammen. Vannforsyningen var dårlig stelt og var ofte bare et jordhull uten overbygning som ble brukt som brønn. Grunnen er aldri drenert, ikke avløp for overvann. Grunnmuren er dårlig eller ingen grunnmur. Golvet er enkelt, slitt og med mange huller. Veggene er gisne, ujamne og sprukne tømmervegger fulle av støv og ofte vegglus. Taket er ofte flistak og det drypper inn i svært mange hus. Inngangsdøra gikk som regel rett ut i friluft. Den var utett så det lyser tvers igjennom den og rimer om vinteren. Vinduene er små, dårlige og gisne.

Fram til 1920-tallet var boforholdene elendige for skogs- og fløtingsarbeiderne som lå til skogs. Jordgolv var det vanlige. Ofte hadde de ikke råd til å bygge brisk og lå på flate golvet. Ildstedet var oftest en slags skorstein murt av gråstein hvor det ble fyrt og en stelte sin mat. Lyset fikk de fra ildstedet. Hestene måtte ofte stå ute inn under noen granbarhytter/tak/vegger. Ofte var det så kaldt at kjørerne måtte opp og kjøre hestene for å holde varmen.

Det var en stor begivenhet i norsk arbeiderbevegelse at et fagforbund av lønnstakere innen næringene på landsbygda hadde greid å stå på egen bein og stiftet Norsk Skog- og landarbeiderforbund ble stiftet i 1927.

Det første forsøket ble imidlertid gjort av Norsk Arbeidsmandsforbund i tiden fra 1908 til 1911. Men det førte ikke til noe. Det kom i stedet i gang en organisering i skogsbygdene i Hedmark, der de to rivaliserende arbeiderpartiene Det Norske Arbeiderparti og Arbeiderdemokratene, hver for seg organiserte skog- og fløtingsarbeidere. Det resulterte i forsøk nr. 2.: Stiftelsen av Norsk Skog og jorbruksarbeiderforbund i 1912. Sveinung Kasin fra Kasin fra Siljan ble innvalgt i forbundsstyret allerede i 1914. Med unntak av Kasin fra Siljan bestod forbundsstyret stort sett av representanter fra Hedmark.

Det var i en kriserammet etterkrigstid og de fikk ikke noen kraft og oppslutning om forbundet. På LO-kongressen i 1923 vedtok derfor kongressen at forbundets medlemmer skulle tilsluttes Papirindustriarbeiderforbundet. Dette ble heller ingen suksess og det var bare noen få avdelinger som gikk over til dette forbundet. Norsk Skog og jorbruksarbeiderforbund ble oppløst i 1924.

Det viser seg at allerede i 1910 så reiste det seg en lokal bevegelse blant skogs- og fløtingsarbeiderne i Siljanområdet. Dette er en av landets første avdelinger for skogsarbeidere. Treschow bebudet nedslag i arbeidslønningene den høsten og arbeiderne vendte seg til Arbeidsmandsforbundet for hjelp. Det ble opplyst på landsmøtet i Arbeidsmandsforbundet i 1911 at arbeiderne oppnådde 20% lønnspåslag. Men forløpet var nok langt mer dramatisk enn det som meddelt på landsmøtet. Det kom til åpen kamp og det ble et sammenstøt mellom arbeidere og arbeidsgiver som gikk langt dypere enn en vanlig arbeidskonflikt. Det var litt av et opprør fra en arbeidsstokk som før hadde stått "undergiven og umælende under godseierens velvillige overhøyhet". Konflikten varte i 2 måneder. Dette var landets første skogsarbeiderkonflikt.

Avisen Bratsberg-Demokraten i Skien gjengav bl.a følgende fra et møte i Siljan den 8. september 1910: Se side 41.

Endte med "forening" henvender seg til bedrift, bedriften henviser til den enkelte skogfut for å få vite sin lønn – individuelle avtaler. Den ordningen varte helte til neste Siljankonflikt. I 1926.

Lønnskrav reises i 1916. Side 87

De første fagforeningene i skogen til Treschow ble alle motarbeidet og lederne ble trakassert. Bare fagforeningen i Siljan overlevde. Skogsarbeiderne i Siljan hadde vist at det nyttet å gjøre noe med forholdene og ta opp kampen. Skogsarbeidersamfunnene lå på den tiden som spredt bebodde øyer i skoghavet og de var i øde skogsbygder at de første foreningene ble stiftet. Avsidesliggende og isolert men med en glødende faglig bevissthet så er Siljan et eksempel på det. Skogsarbeiderne var de første på landsbygda som utviklet klassebevissthet.

Landsorganisasjonene vedtok imidlertid å legge ned Skog og jordarbeiderforbundet, og overføre medlemmene til Papirindustriarbeiderforbundet. Dette skapte og forsterket skogsarbeidernes mindreverdighetsfølelse. Mindreverdighet, utestengelse og utnyttelse blandet med sult og kulde, skapte frustrasjon. Frustrerte mennesker blir ofte aggressive. Skogsarbeidernes aggresjoner ble kanalisert i disiplinert faglig kamp, sterkt farget av fandenivoldske holdninger faktisk både til skogeiere og faktisk også til Landsorganisasjonen. Organisasjonsretten som stort sett var akseptert ellers i samfunnet, gjaldt ikke for skog- og landarbeidere. Skog- og landarbeiderne hadde bare seg sjøl å stole på. Kanskje var nettopp denne leksa nødvendig. Avdelingene unngikk å velge leilendinger og forpaktere inn i styrene. Denne utsilingen var bevisst og nødvendig. Frontfigurer som stod i avhengighetsforhold til arbeidsgiver, var sårbare å lette og ramme med sanksjoner.. Først og fremst foregikk diskusjonene mann og mann imellom i skogen, etter hvert var det hemmelige møter i hjemmene. Bare lederne stod fram.

Siljan Skogsarbeiderforening valgt i likhet med mange andre skogsarbeiderforeninger å stå utenfor Papirindustriarbeiderforbundet og dermed Landsorganisasjonen. Først i 1925 da alle skogsarbeiderforeningene i Treschow slo seg sammen til Fritzø Skogsarbeiderforening så gikk de inn i Papirindustriarbeiderforbundet for å stå sterke i kampen for faglig og økonomisk likestilling mellom skog og industri. Kravet kunne ikke Treschow godta, og den 4. mai 1926 brøt det ut konflikt i Farrisvassdraget. Kravet dreide seg om full faglig og økonomisk likestilling mellom skog- og industriarbeidere hos samme arbeidsgiver. Siljan-konflikten som denne storkonflikten ble kalt, ble til noe langt mer enn en fløterkonflikt og krav om økonomisk likestilling mellom arbeidere i samme bedrift. De fleste skogsarbeiderne hos Treschow var husmenn og leilendinger som levde under uverdige sosiale forhold med minimal innvirkning på lønns- og arbeidsforhold. Det var mange likhetspunkter mellom konflikten i 1910 og 1926. De blusset kraftig opp og vekte stor oppmerksomhet.

Gjennom Siljan-konflikten kom skogeierens eneherredømme over skogsarbeiderne fram i lyset, noe som vakte oppsikt langt ut over Telemark og Vestfolds grenser.

Leilendinger og husmenn måtte bøye av først. Skogbetjenter ble sendt til skogstuene hvor leilendingene og husmennene bodde. De ble truet med at hvis de fortsatte streiken måtte de forlate sin bruk og hjem innen 6 uker.

Det ble truet med sympatistreik fra industribedriftene innen Treschow. Dette tvang fram en løsning på konflikten. Konflikten varte til 5. oktober 1926. Skogskonflikten kom ikke med i oppgjøret – bare fløtingen. Faglig sett var oppgjøret verken seier eller nederlag. Konflikten hadde imidlertid et annet innhold – retten til menneskeverdet – retten til å stå organisert – retten til å ete seg mett. Den moralske og menneskelig siden vant de organiserte arbeiderne.

Organisasjonen i distriktet hadde trass i motstanden eksistert sammenhengende fra 1910. Det lokale samarbeidet mellom foreningene i området bestod også sin prøve i 1926 og det ble et forbilde for det lokale samarbeidet som ble opprettet i Solør-Odal distriktet i 1926-27 og som igjen ble utgangspunktet for lokalsammenslutninger i NSLF. Også på den måten var Siljankonflikten i 1926 en meget betydningsfull begivenhet i skog og landarbeidernes organisasjonshistorie. De organiserte arbeiderne i distriktet kom med i NSLF fra første stund med Ole Andersen Kiste i spissen – ble også valgt inn i ledelsen i NSLF.

Fritzøe Skogsarbeiderforening var på den tiden landets største skogsarbeiderforening med sine 700 medlemmer. Lederen var Ole Andersen Kiste som var et organisasjonstalent med karisma som historiker Paul Tage Halberg skriver i boken om Norsk Skog og Landarbeiderforbunds historie.

Så kom fløterkonfliktene på rekke og rad i Julussa, Åsta, Åmot. I Julussa stod 150 fløtere i konflikt (halvparten var bevæpnet med børser i konfrontasjon med statspolitiet som sjøl var bevæpnet med mitraljøse). I følge Halberg så var den mest synlige forskjellen på kommunistene og sosialdemokratene blant de streikene skogsarbeiderne var at kommunistene bar børser mens sosialdemokratene var bevæpnet med treklubber) Organisasjonsvinden ble styrket og til slutt ble Norsk Skog og Landarbeiderforbund stiftet i 1927. I forbundets historie fra 1927 og fram til langt ut på 1950-tallet vil en finne mye politisk strid. Forbundet og dets avdelinger ble en politisk møteplass og tida vær preget av politisk aktivitet og stridslyst. Skog- og landarbeiderforbundets tillitsvalgte dominerte ofte APs og NKPs lister ved kommunevalgene. Innad stod kampen om NKPs eller Arbeiderpartiets folk skulle ha ledende innflytelse i forbundet og dets avdelinger – utad om fascismen skulle få innpass på den krigsherjede norske landsbygda. Innad i ledelsen i forbundet kom det til regelrette slåsskamper mellom de to politiske retningene. Det holdt ikke med gode talegaver og tillit fra medlemmene – en måtte også ha muskler skulle en nå fram til posisjoner. Denne kampen slet forbundet samtidig som det kom fram dyktige ledende tilllitsvalgte. Ole Andersen Kiste fra Siljan var en av dem.

Etter landsmøtet i 1931 reiste det seg en ny opposisjon i hovedstyret i NSLF under ledelse av den nye nestformannen Ole Andersen Kiste her fra Siljan. Kiste var medlem av Arbeiderpartiet, men ble støttet av Mot Dag, den kommunistiske studentbevegelsen. Den revolusjonære fagopposisjonen som også var representert i hovedstyret, ble etter hvert sterkere organisert. Det sosialdemokratiske flertallet i hovedstyret skilte ikke mellom Kistes fraksjon og den revolusjonære fagopposisjonen og stemplet begge fløyene som illojale.

Skog og landarbeiderforbundet var fortsatt på defensiven på begynnelsen av 30-tallet. Medlemstallet sank. Med begrunnelse i det kontraktsforhold husmenn hadde med arbeidsgiveren, måtte forbundet etter en rettssak mot Treschow godta at husmenn ikke hadde streikerett. Skogbruksoverenskomsten i 1932 føltes ydmykende. De alminnelige bestemmelsene, blant annet arbeidsfredparagrafen, ble stående. Samtidig måtte forbundet i kriseåra på tredvetallet godta lønnsreduksjoner for medlemmene. Samtidig var konfliktene knallharde og lange og både dynamitt og våpen ble tatt i bruk av streikende.

Kiste som ble nestformann i forbundet i 1931 var først og fremst en fagforeningsmann. Partistrategi kom i andre rekke. Kiste stod på det som han mente var rett, uten omsyn til hvem han ble stående sammen med og konsekvensene for ham personlig. En avtale forbundet inngikk med Skogbrukets Arbeidsgiverforening på tross av at medlemmene hadde stemt den ned omtalte Kiste på denne måten:

"De fattigste blant de fattige – skog- og landarbeiderne – skulde ofres og de er i og med det vedtatte forslag ofret på alteret til bonderegjeringen. Et større overgrep mot arbeiderklassen er aldri noensinne foregått i den norske arbeiderklassens historie, og det verste av alt er at det er arbeiderklassens tillitsmenn som har gjort overgrepet."

Etter denne uttalelsen suspenderte forretningsutvalget Kiste som nestformann inntil et nytt landsmøte kunne ta stilling til hans opptreden. Opposisjonen i hovedstyret organiserte seg og gav ut avisen Bygdeliv med Kiste som redaktør. Kiste stod ikke tilknyttet NKP selv om de øvrige medlemmene i hovedstyrets opposisjon gjorde det. Kiste søkte samarbeid med Mot Dag.

Skogsarbeidere som nektet å bøye seg for avtalen ble ekskludert fra forbundet og det kom regelrett til slåsskamper innad i Norsk Skog og Landarbeiderforbunds ledelse. Under et møte forbundslederen skulle ha med skogsarbeidere på Elverum i 1932 så stilte han med et ordensvern på 42 mann og hadde en pistol liggende på nattbordet av frykt for å bli angrepet av egne medlemmer.

På landsmøtet i NSLF i 1933 ble opposisjonen stigmatisert. Heller ikke Kiste fikk opprettholde tillitsvervet. Han ble imidlertid senere trukket inn igjen i hovedstyrets arbeid. Stigmatiseringen av opposisjon var midlertidig, og fra midten av 30-tallet styrket forbundet seg medlemsmessig og styrkemessig - frontene innad i forbundet ble mer forent.

Sitat fra ett av Kistes innlegg: Side 266.

 

Kampen fortsetter.

Historien om skog- og landarbeiderne er en beretning om slitere. Det er en beretning om en beinhard, dramatisk og ideologisk kamp for menneskeverd og anerkjennelse. Det var en kamp om retten til å stå organisert, en kamp mot sulten, fattigdommen og undertrykkelsen.

Det bor 6 milliarder mennesker på jorda, av disse er 3 milliarder arbeidsdyktige. Av de arbeidsdyktige er 1 milliard arbeidsledige – noe som innebærer en global ledighet på 30-35%. 8-900 millioner mennesker i arbeid tjener under eksistensminimum. 4 milliarder mennesker har ikke nok til å brødfø seg. Under 1 % av arbeidstakerne i den tredje verden er organisert. Halvparten av verdens skoler har ikke tilgang på strøm. Disse rammetallene peker på de store globale utfordringene.

Det finnes mange "Siljansamfunn" i verden. Tusener på tusener av samfunn som står i eller forbereder seg på den samme kampen som skog- og landarbeiderne med Kiste og Kasin i spissen, gjennomførte i Siljan i første halvdel av det forrige århundre. En kamp for retten til å spise seg mett, en kamp for retten til å stå organisert, en kamp for likeverd og menneskeverd.

Det finnes mange grenser i verden. Arbeiderbevegelsen må ha fokus på helt andre grenser enn nasjonalstatenes grenser.

Grensen mellom de som undertrykker og de fattige og undertrykte

Grensen mellom de som har arbeid og de som ikke har arbeid

Grensen mellom de som driver sosial dumping og de som ivaretar arbeidstakernes lønns- og arbeidsforhold

Grensen mellom dem som hensyn tar det ytre miljø og de som ikke gjør det

Sosialister må aldri tvile på hvilke side av grensen de skal stå i denne kampen.

Dette er alle grenser som går på tvers av nasjonalstatens grenser.

Det er vår plikt både i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen å føre denne kampen videre inn i vår tid, bygd på den ideologi og kampvilje som ikke minst skog- og landarbeiderne i Siljan utviklet i sin kamp for menneskeverdet.

 

Få har vel bedre satt ord på dette enn skogsarbeiderdikteren og sosialisten Hans Børli i sitt dikt "Vi eier skogene". Her bruker han skogen som et bilde på de utfordringer verdens undertrykte står overfor:




Vi eier skogene

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk har noensinne eid et tre –

Skjønt slektens livs-sti slynget seg

Over århundrers blå høgder av skog.

Skog i storm,

Skog i stille –

Skog, skog, skog

i alle år.

Mitt folk var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets

Harde jernnetter.

Fremmede menn eier trærne,

og jorda – steinrøysjorda

som mine fedre ryddet

i lyset av månens løkt.

Fremmede menn

med glatte ansikter

og pene hender

og bilen alltid ventende

utafor døra.

Ingen av mitt folk

Har noensinne eid ett tre.

Likevel eier vi skogene

Med blodets røde rett.

Rike mann,

Du med bil og bankbok

Og aksjer i Borregaard:

Du kan kjøpe tusen mål skog,

og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover




når røsslyngen blømmer langs stien –

Nei, vi eier skogene,

Slik barnet eier sin mor.

Copyright © 2015 Siljan Historielag.
All Rights Reserved.