Siljan kirke er blant våre eldste steinkirker. Den har en utforming som hører hjemme på begynnelsen av 1100-tallet. Den har gjennomlevd en rekke endringer i liturgisk bruk og dermed også utforming, utsmykning og innredning opp gjennom århundrene. Men fremdeles kan de fysiske sporene sammen med skriftlige kilder fortelle oss en del om kirken og bruken av den i middelalderen.
Les hele artikkelen her
Siljan kirke og liturgi i middelalderen
Notat etter Grubleseminar høsten 2025
Av Eystein M. Andersen
Siljan kirke er blant våre eldste steinkirker. Den har en utforming som hører hjemme på begynnelsen av 1100-tallet. Den har gjennomlevd en rekke endringer i liturgisk bruk og dermed også utforming, utsmykning og innredning opp gjennom århundrene. Men fremdeles kan de fysiske sporene sammen med skriftlige kilder fortelle oss en del om kirken og bruken av den i middelalderen.
Vigsel og innvielseskors
Biskop Eysteins jordebok fra 1300-tallet forteller at Siljan kirke ble innviet 5. november. Hvilket år dette var, er som for så mange kirker ukjent. Kirker ble imidlertid alltid vigslet i forkant av høymessen på en søndag. På 1100-tallet har vi da 5. november 1106, 1117, 1123, 1134, 1145, 1151, 1162, 1173, 1184 og 1195 som alternativer. Datoen er ikke knyttet til en spesiell helgen, og har trolig blitt valgt av praktiske årsaker som f.eks. biskopens normalt nødvendige tilstedeværelse eller å få på plass vigslingen før advent og julehøytiden.
Vigselsdatoen ble alltid minnet hvert år med en egen kyrmesse (av norrønt kirkjumessudagr). Det var ofte knyttet folkelige tradisjoner til dagen, gjerne marked, dans og drikk. Kyrmesse ble avskaffet ved reformasjonen, men på tross av forbud holdt kyrmessegildene seg flere steder til langt ut på 1600-tallet. Lokale tradisjoner utviklet seg. Hvordan dagen ble feiret i Siljan er ukjent. Kanskje var dagen for kirkens skytshelgen, St. Michaels dag i september, viktigere?
Det var ikke nødvendig at kirkebygget var helt ferdig ved vigslingen. Det holdt strengt tatt at koret med høyalteret (alterrommet) sto ferdig. Vi kan imidlertid anta at også skipet sto under tak ved vigslingen av Siljan kirke 5. november.
Vigsling av kirkebygg foregikk etter mer eller mindre samme liturgi i Norge som i England og på kontinentet. Liturgien besto av en innledende del der kirken ble klargjort av biskopen og geistligheten, og en avsluttende del sammen med menigheten der kirken ble gjort klar for høymesse. Antall ledd knyttet til disse hoveddelene og menighetens tilstedeværelse kunne variere.
En sentral del av vigslingen var at biskopen bestemte hvilken helgen kirken skulle vigsles til. Dette var uavhengig av hvilke relikvier kirken fikk. Valg av helgendedikasjoner i middelalderen kan forenklet deles i to hovedgrupper: de objektive og de subjektive. De objektive dedikasjoner, dvs. dedikasjoner knyttet til grunnhelgener, relikvier eller kongehelgener, var enerådende i tidlig middelalder og oppsto av behovet for forenkling og ensretting i kontrast til det førkristne mangfoldet. Med den kirkelige reformbevegelsen utover på 1100-tallet kom de subjektive dedikasjonene, dvs. dedikasjoner som passet i det enkelte tilfellet, slik som reformhelgener og martyrer, ridderhelgener og folkehelgener. Disse fortrengte etter hvert de objektive og kunne bli lagt til som skytshelgener til allerede etablerte og innviede kirker. Den mest utbredte gruppen objektive dedikasjoner er de såkalte grunnhelgener, dvs.: Kristus, hans mor Maria, døperen Johannes, apostelen Peter, protomartyren Stefan og erkeengelen Michael. Disse hadde gjennom hele middelalderen høyest rang av alle helgener. De var alltid hovedhelgen når kirker og klostre hadde en av dem blant sine skytshelgener. Dedikasjonen av Siljan kirke til St. Michael forteller at kirken hadde en skytshelgen av høy rang og at kirken hadde en objektiv dedikasjon typisk for den tidlige middelalderen, for tiden før reformbevegelsen slo gjennom i Norge på slutten av 1100-tallet. (Her vises til Kjartan Hauglids bidrag)
Ved starten av vigselsritualet, kvelden før, ble det satt opp et telt ved siden av kirken der det ble holdt vigilie (nattvake) over relikviene som skulle plasseres ved høyalteret. Dette kan vi anta at også kunne skje i et nærliggende våningshus. Der kledde biskop og utvalgte geistlige seg opp før prosesjon til kirken tidlig på morgenen søndag. De gikk syngende tre ganger rundt kirken, banket på alle dører og velsignet dem med vievann. Det må ha vært kaldt i Siljan i november… Ved vestportalen åpnet døren seg innenfra og biskopen og noen få geistlige gikk inn. De utførte prostrasjon (nedkastelse på gulvet) og ba. Inne i bygget ble det deretter tegnet med aske et såkalt abc-darium på gulvet, dvs. det greske og latinske alfabetet i korsform. Deretter ble hovedalteret og eventuelle sidealtre vigslet og velsignet med vievann sju ganger. Dersom biskopen ikke var til stede, ble det lagt ned en av ham på forhånd vigslet stein i alteret. Til sist ble veggene velsignet med vievann og bønn i tre runder med 12 stasjoner. Det var laget 12 innvielseskors som ble velsignet, et for hver stasjon. 12 var hentet fra Johannes Åpenbaring der det er grunntallet i det himmelske Jerusalem.
På nordre vegg i skipet i Siljan kirke er det bevart et slikt innvielseskors i kalken. Det har form av et enkelt solkors i sort strek. Det ble gjenfunnet i 1946, og tatt frem/rekonstruert av Gerhard Gotaas. Korset vi ser i dag virker underlig når man ser nærmere på pusslagene. Det er et spørsmål hvor mye som er fra middelalderen her. Plasseringen høyt på veggen i forhold til middelalderens gulvnivå kan man også stille spørsmål ved. Pusslag og pigmenter med mer bør undersøkes nærmere av konservatorer for å se hva som eventuelt kan være fra middelalderen.
Etter velsignelsen av veggene gikk prosesjonen tilbake til teltet. Kirken var nå klargjort og første hoveddel av vigslingsritualet var ferdig. I andre del kunne gjerne også menigheten og de som hadde bidratt til byggingen delta. Geistligheten kledde seg om til messe i teltet. Prosesjonen, denne gangen med relikviene, gikk på nytt tre ganger rundt kirken og banket på dører og ba bønner. Ved vestportalen kunne det bli holdt en preken (tale) til menigheten før prosesjonen gikk inn og plasserte relikviene i alteret. Vi kan også tenke oss at talen ved dårlig vær ble holdt inne. Fra Norge har vi bevart den såkalte stavkirke-prekenen i gammelnorsk homiliebok fra begynnelsen av 1200-tallet som et verdifullt europeisk eksempel på en slik tale, der kirkearkitekturen og kirkerommets bestanddeler blir presentert allegorisk. Kirkebygget som sentrum i livet, fra dåp til begravelse, understrekes. Alteret ble etter talen salvet og kledd opp for messe. Lysene i kirken ble tent, og høymessen kunne starte. Kirken var blitt tatt i bruk.
Klokkevigsel og samfunnets puls
Siljan kirke har hatt kirkeklokke(r) som styrte døgnet og kalenderen i bygda. Den ringte til alle tidebønner og messer gjennom døgnet, og folk tilpasset og styrte livene sine etter den. Den kunne ringe hver dag til prestens første tidebønner ved daggry, og deretter fulgte messe et par timer senere (ofte en gang mellom klokken 09 og 10), middag omkring klokken 12, ettermiddag ca. klokken 15, kveldsbønn ved mørkets frembrudd, og ved leggetid. Folk i bygda kunne komme i kirken ved alle tidebønner og messer. Det var gjerne morgenbønn og kveldsbønn som ble besøkt utenom messene. Søndag var det høymesse.
Den eldste klokken vi kjenner fra Siljan kirke ble solgt og støpt om i Tønsberg på 1800-tallet. Da hadde den tjent kirken og bygda siden 1300-tallet. Vi vet at det på kirkeklokken var risset inn med nygotiske majuskler: Edmund de Lenne me fecit. Det er etter alt å dømme den engelske klokkemakeren Edmund fra Kings Lynn i Norfolk i England som vi vet jobbet i Norge på slutten av 1300-tallet. Vi vet også at han tidligere hadde laget kirkeklokker i Norfolk i England, slik som i Salle og Trunch der klokkene har samme signatur. I 1393 var han i Bergen. Selv om kirken hadde mistet sin faste prest på dette tidspunktet var klokken så viktig for samfunnets puls at den ble laget ny på slutten av 1300-tallet. Den gamle hadde kanskje blitt ødelagt?
Også klokkene ble vigslet. Liturgien rundt klokkevigsler var enklere enn for kirkebygg. Man åpnet med sang fra Salmenes bok før klokken ble vasket og salvet. Deretter ble klokken berøkt med røkelse. Til sist leste man fra Lukas 10, 38-42 om Jesu besøk hos Maria og Marta. Det var en gammel middelalder-tradisjon å støpe inn gjenstander i sølv eller gull i kirkeklokkene, gjerne en skje. Bruken av skje kan henspille på St. Marta som har skje som helgenattributt. Det kan det godt ha vært også på klokken fra Siljan.
Skipet
Kirken har som de fleste norske sognekirker fra middelalderen en enkel toromsplan med skip og kor (alterrom). Skipet var plassen for menigheten. Benevnelsen skip, etter det latiniske navis, var basert på den oldkirkelige tanken om skipet som Jesus og hans disipler seilte rundt i på Galileasjøen som et symbol på kirken og bølgene rundt som hedendom. Bruk av skip som utsmykning, slik vi ser i kalkmaleriene i Siljan, kan også forstås i en slik sammenheng.
Menigheten kom inn fra portalen i sør. Det var menighetens inngang. Portalen som har vært i vest var fest- og prosesjonsinngang, og i all hovedsak forbeholdt geistligheten. Den ble brukt ved spesielle anledninger, f.eks. i påsken ved skjærtorsdagsprosesjoner. Presten brukte i det daglige sin egen inngang til alterrommet, dvs. korinngangen.
Sørportalen for menigheten er i dag delvis bevart med en søylebase bak kledningen. Basen med sine halvbuede relieffer og bladdekor er tidlig romansk i stilen og ligner på basene på Nes kirke i Sauherad. Den har videre slektskap med kapiteler i Stavanger og Canterbury fra tidlig på 1100-tallet. Siljans base er trolig fra samme tid. På den ene siden ser vi en okse med vinger, symbolet for evangelisten Lukas. På den andre siden er det plantedekor.
Rett innenfor døren til vestportalen sto døpefonten i middelalderen. Først etter reformasjonen ble døpefontene gradvis flyttet fremover i kirken. Dagens døpefont i Siljan er fra tiden etter reformasjonen, trolig 1500-tallet. Bygdas barnedåper og brudeviesler foregikk ved portalen i vest, dels utenfor og dels inne, så fremt det ikke ble gjort i hjemmene (som var vanlig). I middelalderen blir det etter hvert vanlig at presten medvirket ved bryllup. Vielsen foregikk i hjemmet eller utenfor kirken. Etter selve vielsen ble det vanligvis holdt en brudemesse ved presten, men denne synes å ha vært frivillig i tidlig middelalder. Senere i middelalderen ble ekteskapet ett av Den romersk-katolske kirkes sju sakramenter, og dermed ble også ekteskapets status hevet. Fra 1200-tallet anerkjente kirken ikke lenger festemål som tilstrekkelig grunnlag for ekteskap. Først gjennom lysning i kirken og etterfølgende bryllup ble ekteskapet lovlig. I tillegg kunne paret få kirkelig vielse, men dette ble ikke obligatorisk før i 1589, altså etter reformasjonen. Bryllupsmessen foregikk inne foran høyalteret. Brudeparet knelte.
Inne i kirken var det ingen benker. Menigheten sto, knelte eller gikk rundt. Lengst fremme i skipet kunne de med høyest rang ta plass på dedikerte benker eller medbragte stoler. Kvinnene holdt seg gjerne på nordsiden i skipet og mennene på sørsiden, men de kunne også være delt ved at mennene var fremst og kvinnene bak. Alle knelte (falt på kne) ved bønn og ved eukaristien. Veggene kunne være dekt med billedvev. Lange og smale tepper kunne fortelle bibelhistorier og pynte opp ved høytidsdager. Over korbuen var et triumfkrusifiks. Siljans bevarte triumfkrusifiks er fra begynnelsen av 1200-tallet.
På hver side av korbueåpningen var det et alter. Alternisjen på nordsiden er bevart. Dagens høyde forteller oss at gulvet var en god del lavere i middelalderen enn det er i dag. Nisjens bredde på ca. en meter er typisk for sidealtre. Alteret på nordsiden var ofte et Maria-alter, og vi kan anta at det også var tilfellet i Siljan. Vi kan regne med at det har stått et skap med en Mariafigur der. De dekorerte helgenskapene var normalt lukket, men ble åpnet ved høytidsdager. På sørsiden kunne det stå et alter for den helgen kirken var vigslet til, i Siljans tilfelle St. Michael. Det er rimelig å forvente at det har vært en nisje også der. Vi må se for oss knelende troende foran sidealtrene. Der kunne de gjerne være oppslukt i egne bønner mens presten holdt messe eller tidebønn i alterrommet. I tidlig middelalder var det strengt skille mellom skip og alterrom og det som foregikk i de to rommene. Først senere i middelalderen ble kontakt mellom skip og alterrom viktigere.
På siden av korbuen (mellom sidealteret og buen), eller på nordsiden inne i alterrommet, kunne det stå en stol for skrifte. Skriftemålet (Matt 18, 15-17) var et fast innslag gjennom hele middelalderen. Det åpenlyse skriftet der en skriftet for hele menigheten er eldst. Opprinnelig var det ment for trøst og forsoning, men utviklet seg til straff og syndsforlatelse (bekjenne sin synd for hele menigheten). Det individuelle skriftet ble imidlertid vanligst, knelende foran presten som satt i sin stol. Det var en syndsbekjennelse og kunnskapstest med påfølgende syndsforlatelse før man kunne få nattverd (ofte en gang i året i middelalderen). Praksisen med skriftemålsplikt fortsatte etter reformasjonen og helt frem til plikten ble opphevet i 1907. Etter reformasjonen dreide fokuset seg mer mot kunnskapsdelen, og utviklet seg til felles skrifte med flere til stede (mer effektivt). Utviklingen gikk også i retning av at man ble skriftet for av presten, fremfor en aktiv syndsbekjennelse. Den bevarte stolen som står i alterrommet i Siljan i dag er en etter-reformatorisk prestestol, men i slektskap med tilsvarende middelalderstoler. Slike stoler var gjerne flerfunksjonelle som prestestoler til bruk under gudstjenester (plassert lengst øst eller på sørsiden i alterrommet) og ved skrifte (plassert på nordsiden).
Alterrommet
I middelalderen skilte man tydelig og fysisk mellom skipet i vest (navis) og geistlighetens to områder i øst: koret (chorus psallentium) for de liturgiske sangene under messen og gudstjeneste og bønn, og alterrommet for hovedalteret lengst øst og presten som feiret messe der (kalt presbyterium eller sanctuarium). I norske sognekirker fungerte alterrommet som regel også som kor, og det blir i norsk sammenheng ofte litt misforstått også kalt koret. Kor og alterrom, det helligste, har blitt ulikt innrettet alt etter liturgisk og teologisk utvikling og behov.
Korbuen skilte fysisk skipet fra koret og alterrommet, og legfolk fra det aller helligste. Siljans korbue er en av de smaleste korbueåpninger vi har bevart fra norsk middelalder. Den er ca. en meter, og skal da trolig på symbolsk vis ha vært tre fot bred (tre for treenigheten). Den har også vært høyreist, da gulvet har vært betydelig lavere i middelalderen. Det er sjeldent at den tidlige middelalders smale korbuer er bevart, og enda sjeldnere at de har vært så smale. Korbuene ble på grunn av endringer i liturgien gjort bredere utover i middelalderen, da kommunikasjonen mellom prest og menighet ble viktigere. Høyalterets styrkede posisjon med eukaristien og transubstansiasjonslæren utover på 1200-tallet fikk direkte konsekvenser for skillet mellom skip og kor. Det som foregikk i messen skulle ses fra skipet, og korbuene ble større. En smal og høyreist korbue i enkel utforming som i Siljan hører hjemme i tiden før siste halvdel av 1100-tallet, i en tid da skillet mellom skip og kor var tydelig og gammel engelsk liturgi fremdeles var i bruk. Formen har alderdommelige trekk, og kan sammenlignes med mindre angelsaksiske sognekirker.
Korbuens uendrede og smale utforming kan kanskje være et vitnesbyrd om at kirken mistet sin posisjon og daglige bruk ganske tidlig. Alternativt kan det også fortelle om en konservatisme eller fattigdom. Behovet for eller initiativet til ombygging har uansett ikke vært til stede. Det er ikke utenkelig at Siljan kan ha mistet sin prest og blitt en annekskirke under en annen kirke allerede på 1200-tallet, slik vi ser at tilfellet med sikkerhet var på 1300-tallet.
Alterrommet i Siljan på omkring 3x5 meter var prestens rom der de daglige tidebønner og messer skulle holdes, samt den liturgiske korsang. Rommets størrelse, og kanskje korbuens bredde, forteller at her har det sannsynligvis kun vært én prest og en diakon (ofte en medhjelper uten denne graden) som har måttet gjøre alt selv. Kanskje har noen skolegutter fra byen (Skien) gjort tjeneste med korsang ved enkelte anledninger.
Prestens daglige inngang, korinngangen, er bevart i sin opprinnelige form. Dørbommen står fremdeles i sine murte spor i veggen.
Alterrommet har vært et rom med mye inventar i middelalderen. Alteret var rommets sentrum. Middelalderens alter er dessverre for lengst borte. Det var mest sannsynlig et massivt blokkalter i stein, en type som ser ut til å ha dominert i Norge. Vi kan anta at det var mellom 1,5 og 2 meter bredt som vanlig i romansk tid, trolig nærmere 1,5 om vi ser på bredden av rommet. Den generelle utviklingen var at altrene sto langt fremme i rommet i tidlig middelalder og gradvis ble flyttet lengre øst. I Siljan kan vi kanskje se for oss alteret plassert omtrent på høyde med respositoriet (veggskap) som er bevart i nordmuren.
Lengst øst under vinduet (bak alteret), eller senere lengst vest på sørveggen, var plassen for prest og medhjelper når de skulle sitte under messen. Presten kunne f.eks. sitte under messeleddene gloria og credo. Sitteplassen kunne være stoler eller benker. Flere slike stoler (ofte misforstått kalt bispestoler) er bevart fra norske middelalderkirker. På nordsiden av altret ved korbuen sto gjerne en lesepult. Derfra ble evangeliet lest, presten hadde prekener (homilier) og det ble lyst kunngjøringer.
Ved messe ble alteret kledd i tekstiler både oppe på alterplaten og på sidene. Foruten kalk og disk, ble lys, røkelse og hvileputer med messebøker plassert der. Det eldste bevarte krusifikset fra Siljan kirke (i dag i Telemark Museum) er et prosesjons- og alterkrusifiks som kan ha stått på alteret. Den kronede og seirende Kristus fra Siljan er et av Norges eldste bevarte krusifikser. Figuren tilhører en liten gruppe romanske middelalderskulpturer fra tiden omkring 1100, og har trolig blitt laget til kirken da den var ny. Figuren har en gang på 1200-tallet blitt flyttet over på det korset den har i dag. Vi kan også se for oss stolper som bar tekstiler på sidene og over alteret som dermed ble et rom i rommet. Dette kunne være helt lukket mellom messene. Over korbuen var det også oppheng eller stativ for tekstil. Det var en gardin som ble trukket for når presten kom for å kle seg opp til messe som var første ledd i liturgien.
Messeklær, liturgiske tekstiler og alterutstyr ble oppbevart i kister og/eller skap som sto langs nordveggen. Slikt kunne bli flyttet ut i et sakristi senere i middelalderen, men det ble aldri bygd et slikt i Siljan. Den eneste rest av oppbevaringsinventar i dag er et respositorium i nordmuren, en nisje med et lite låsbart skap der bl.a. messebøkene, kalk og disk kunne oppbevares. I alterrommet var det også en piscina for vask av kalk og disk og uthelling av vann som var brukt ved de kirkelige handlingene. Denne kunne være en nisje i veggen på sørsiden (ofte langt mot øst), en del av alteret, i gulvet, en egen søyle eller ganske enkelt et kar. Vannet skulle ut i vigslet jord.
Mysteria numerum
Gjennom hele middelalderen, fra kirkefader Augustinus utlegninger om tallenes vesen, var kristen tallsymbolikk – mysteria numerorum – en svært viktig og integrert del av arkitekturen. Referanser og symbolikk ble hentet både fra Bibelen og kjente kirkebygninger. Vi kan se spor etter dette også i Siljan kirke om vi benytter oss av middelalderens karolingiske fot.
Skipet i kirken ser ut til å ha vært 24 fot dypt. Det er et mål hentet fra Johannes Åpenbaring (4,4) og viser til de 24 eldste ved Guds trone som et bilde på Guds forenede menighet i det himmelske Jerusalem. Det passer godt for menighetens del av kirken.
Murverket i alterrommet er ujevnt murt, men det kan se ut til at bredden er ment å være 10 fot. Det er et mye brukt tall i kirkelig numerologi i middelalderen. I tradisjonell kristen allegorisk eksegese var ti knyttet til de ti bud og de gode handlingers perfeksjon, men hadde en lang rekke andre betydninger også. I pytagoreisk tradisjon symboliserte ti helhet og perfeksjon. Kirkefedrene Gregor og Augustin beskrev ti som det perfekte tallet, skaperens gylne tall som symboliserte guddommelig orden og harmoni. Det er ikke utenkelig at det var nettopp det som var tanken bak bredden til alterrommet i Siljan.
Utvalgt litteratur
Bond, Francis 1916: The Chancel of English Churches, Oxford University Press.
Eisenhofer, Ludwig 1933: Handbuch der katholischen Liturgik, Herder & Co G.M.B.H. Verlagsbuchhandlung.
Fæhn, Helge 1994: Gudstjenestelivet i Den norske kirke, Universitetsforlaget.
Gittos, Helen 2013: Liturgy, Architecture, and Sacred Places in Anglo-Saxon England, Oxford University Press.
Gittos, Helen og Sarah Hamilton (red) 2016: Understanding Medieval Liturgy. Essays in Interpretation, Routledge.
Grieg, Sigurd 1936: Det norske håndverks historie. Middelalderen, Oslo.
Heitz, Carol 1979: “Architecture et symbolique des nombres au moyen age”, Artium Questiones. Instytut Historii Sztuki, Poznań.
Jessiman, Ian Mc D. 1958: “The Piscina in the English Medieval Church”, Journal of the British Archaeological Association vol 20-21 1957-1958, s. 53-71.
Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 1980-1982, Rosenkilde og Bagger.
L’Estrange, John 1874: The Church Bells of Norfolk, Norwich.
Lexikon für Theologie und Kirche 1991-2001, Verlag Herder Freiburg ım Breisgau, Freiburg, Basel, Roma, Wien.
Meyer, Heinz 1975: Die Zahlenallegorese im Mittelalter. Metode und Gebrauch, München.
Orme, Nicholas 2022: Going to Church in Medieval England, Yale University Press.
Reallexikon zur Deutschen Kunstgeschichte (rdklabor.de) https://rdklabor.de/wiki/Hauptseite, Zentralinstitut für Kunstgeschichte in München.
Riksantikvarens arkiv
Solhaug, Mona Bramer 2000: Middelalderens døpefonter i Norge, Universitetet i Oslo.
Zimmermann, Gerd 1994: Patrozienwahl und Frömigkaitswandel im Mittelalter, Bamberg.